hayatiim

Hei.

Jeg heter Sissel. Jeg er gift med Fatih, mamma til Emir og Efe Ahmet.. Bor i Alanya, og blogger om livet ved solkysten.

Kan nås på hayatiimblog@gmail.com

blogg

The truth about last week

29.03.2016 08.35 DAILY LIFE

Ja, da er vi her. Nå skal dere få vite grunnen til det innlegget jeg skrev forrige uke. For nå er veien videre valgt.

Når jeg begynte å jobbe i november, så startet jeg med friskt mot, og så veldig lyst på fremtiden. Det var så deilig å ha noe å gjøre, noe som var mitt. Men gradvis så forsvant de følelsene. Og jeg endte opp med noen helt andre følelser. Følelsen av og ikke strekke til. Ikke på hverken jobben, eller på hjemmebane. Det å sitte foran en pc skjerm hele dagen gjorde hodet mitt slitent. Og når jeg kom hjem, så kom jeg hjem til en trøtt unge som kom fra barnehagen. Det var ikke en god kombinasjon. Jeg så hvordan leiligheten forfalt, og de gode middagene uteble. Jeg virkelig klarte ikke å jobbe full stilling, være en god mor og kone, holde hus i orden eller ta vare på vennskapene. Og samtidig også få tid til meg selv. Det gikk ikke opp.

Men så vil man jo så gjerne, for alle skal jo jobbe. Og det beste for barn er lange dager i barnehage, og lite tid med foreldrene. Det er jo det folk sier. Barn skal jo være på institusjon fra de er knappe året, til de går ut av skolen 18 år senere. Jeg begynte å se på hva som er viktig for meg. Og det aller viktigste for meg, det er å være en god mamma. En tilstedeværende mamma. Neste punkt på listen, det er å være en god kone. Skape et harmonisk hjem for familien min.

Vi har hatt det veldig greit økonomisk i vinter med min lønn, men livsgleden sank. Og igjen fikk jeg bevisst for meg selv, at penger er ikke det som er viktig for meg. Jeg er rett og slett en ganske enkel, og mulig naiv jente.

Så jeg sa opp jobben min. Og jeg jobber ut denne mnd. Dvs at torsdag er min siste dag på kontoret. Det er litt blandede følelser, for jeg kommer jo til å savne det og sitte sammen med Mona på kontoret, skravle om alt og ingenting. Men igjen, så skal det bli deilig å få mer tid til familien. For det er ikke til å legge skjul på at vi har kranglet mye i vinter, mer en normalt. Jeg gleder meg til de små tingene. Lange frokoster, et rent hjem, deilige formiddager hjemme. Gå turer, ta bilder, blogge. Ha mini hjemme en dag midt i uka. Hente han tidlig for å gå en tur i parken. Treffe venner. Ha alenetid med F. Lage god middag, eller bake litt til guttene mine.

Men så fikk jeg mail fra sjefen min, og han ville ikke miste meg. Det er et kompliment i seg selv, for da har jeg ikke vært så inkompetent som jeg selv har følt meg. Men det var likevel ikke nok til at jeg ønsket å fortsette på kontoret. Så vi hadde et møte i går. Og jeg skal nå jobbe halv stilling, hjemmefra. Det jeg skal gjøre virker veldig spennende, og kanskje jeg deler litt med dere når alt kommer i gang. Jeg er iallefall veldig glad for at ting ordner seg. Jeg er nødt til å takke Mona for dette her, for uten henne hadde jeg jo ikke kunne fått en slik sjanse uansett. Så takk Mona. Du er virkelig et grepa kvinnfolk, og jeg er glad for at vi har blitt så godt kjent. Du er blitt en venn for livet!

Kanskje jeg er svak som person som gjør det jeg nå gjør. Men jeg lytter til meg selv, og jeg tar de valgene som er best for meg, og familien min. Og det er det som betyr noe. Hva andre måtte mene, eller snakke om bak ryggen min nå, det får så bare være.